SYV MÅNEDERS REFERAT, YES

25. mai 2018

Lagoppstilling, innbyttere, målscorere, tilskuere, bane og dommere: ingen som husker.

Hallais. Etter noen måneders fravær, som enkelte kanskje tror skyldes at vi ikke har vunnet en kamp siden 23. oktober 2017, så skal vi levere en liten oppdatering på tingenes tilstand hos de ædle blaa. Som Sylvi Listhaug har vi grunnet den siste tids debatt om NHHS sett oss nødt til å gå under jorden. Men som kjønnssykdommer, som med Listhaug, er vår Espen Teigen (Ola Lindberg), snart klar til å gjøre Facebook-veggen deres slitsom igjen. Sandviken er Norges kjipeste gjeng. Enig? Lik og del” blir å se på en Facebook-vegg nær deg innen kort tid.

Men la oss snakke om fotballen som NHH FK har spilt siden 23. oktober. Siste seriekamp endte med et 5-2-tap borte mot Trio. Fløtaker stod i mål og samtlige 14 mann i troppen var på Spar under timen før kampstart for å kjøpe pils til lagfest. Alt som det skal være. Vi timet fergen på Halhjem upåklagelig, hadde motorstopp inne på fergen, før ting gikk rett vest på byen med OJ i spissen. Terningkast 6. Sesongen 2017 endte dermed med 3. plass etter en glimrende høstsesongen, hvilket må sies å være meget bra.

Deretter stakk OJ, SBjerke9, Marius, Kvam, Nico, Larsen, Sorte P, Ulrik, Skaar og Kasper samtidig på utveksling og vi sitter igjen med et dusin spillere til vårsesongen. Heldigvis har værgudene vært på vår side i vinter. Nei, selvfølgelig har de ikke de. Det har snødd, regnet, sluddet og haglet om hverandre i den herligste symbiose, hvilket i kombinasjon med at Bergen kommune ikke anerkjenner måking med traktor, har ført til et middels antall treninger. Corpgutta Søreng og Hylin har dessuten ikledd seg dress og knust tall i Oslo i januar og februar, hvilket betød mang en trening med 7 mann på slaps- og isføre på Stemmemyren.

Første kamp var “hjemme” på Åstveit 2 i vinterserien. Vi hadde selvsagt ikke nøkkel til garderobene, men vår lord and saviour, Erlend René, stilte selvsagt opp og sørget for både utskrift av kamprapport og åpne garderober. Vi skal komme mer tilbake til denne institusjonen av en fotballmann senere. Kampen mot Trott, eller var det Trio(?), samme kan det være. Begge lag består uansett av distriktsgutter som spiser noe annet enn våre bygutter. Maken til fysikk. Lenge siden kampen, men de lange, hengslete spillerne på bortelaget pisset inn både to og tre mål. Tap i minusgrader og 15 sekundmeter vind. Terningkast 2.

Deretter var det NBK away. Da fem minutter av ordinær tid gjenstod, og FK jaktet utligning på stillingen 1-2, ble bussrutene sjekket på benken. Dette dreide fokuset fra utlikning til dommeren. Etter litt trygling fra vår side blåste dommeren av kampen. Samtlige rakk bussen.

I tredje kamp i vinterserien skulle vi møte våre kjære frender fra gudsforlatte Valestrand. Og VHFK fornekter seg ikke – de leverer masse referatmaterial på løpende bånd. Vær og føre var bedre egnet for Erik Vea på Notodden i 1973. Halve banen var dekket av is raskere enn Calgary og Salt Lake City, og det meldes om at Hjort var nære verdensrekord hadde det ikke vært for 27 fall på siste indre. Kampen var en parodi i samtlige 90 minutter. Vi spiller bedre enn Valestrand, men deres kjærlighet for ikke å spille normal fotball er større enn vår, og de vinner på et eller annet vis 3-0(?). Helt i tråd med all empiri. Høydepunktet kommer når lyset på banen går etter ca. 70 min. Det blir altså så mørkt ytterst på Osterøy, at det er ikke til å tro. Gudsforlatt fikk en ny betydning etter dette. Heldigvis stiller Valestrands supportere opp med bluss, som gjør at vi i det minste finner dommeren og kan diskutere hvorvidt kampen bør fullføres. De får til slutt på igjen to av seks lyskastere, og vi får heldigvis lov til å fullføre de siste 20 minuttene på vår 10 000 meter skøyter.

Vi fikk også lurt inn en kamp mot Juristforeningen inne mellom alle tapene. Det ble naturligvis seier. 5 min oppvarming på lille-Stemmen, 5-1 til pause, 5-2 slutt. Brukbar gjennomkjøring før vårsesongens høydepunkt: Lyngbø i NM-kvalik.

Grunnet snø på Åstveit og enveisbeefen med Sandviken, ble kampen satt opp på Nymark. Vi møtte i kjent stil opp uten peiling på garderobefasiliteter eller hvilken bane kampen skulle spilles på, men på et eller annet vis så ordnet seg denne gangen også. Vi slo Lyngbø i begge oppgjørene i fjor, men var heldig på bortebane. Kampen startet nokså jevnt, der vi i perioder lot Lyngbø styre spillet uten at de skapte de store sjansene. Etter 20 minutters spill (ta forbehold om at dette skrives i mai, utelukkende som prokrastineringstiltak i protest mot SOL4) spilles Erling fri langs høyrekanten, slår inn på bakerste stolpe hvor Hjort på vidunderlig vis setter hodet til ballen som spretter inn nede ved stolpen. Hjort er overrasket, vi er overrasket og Lyngbø er overrasket over at duracellkaninen fra Tromsø har hodemål i repertoaret, men det gledes. 1-0 og alt etter planen. Vi går til pause med ledelse og Vara melder noe piss om mer sideforflytting og høyere balltempo – undertegnede er for sliten til å ta imot beskjeder, men tar finnmarkingens ord for god fisk. Men ordene fra Klopp funker faktisk – i hvert fall i 20 minutter. Rett etter pause havner en ball ute hos undertegnede på et par og tyve som ydmykt setter den i mål. En god keeper hadde reddet den hevder noen, en utakbar avslutning hevder jeg. Uansett – 2-0, rett i sklien og Brann i 1. runde i monitor. Som om ikke dette var nok går det bare noen minutter før det er Offenbergs tur til å tegne seg på scoringslisten. Får en ball på 20 meter og skrur den fint ned i hjørnet. En god keeper hadde reddet den hevder du, en utakbar avslutning hevder jeg. 3-0 og Vara har allerede begynt å øve inn linjer som skal toppe SBjerke9s hjemme-hos-intervju med Harald Thingnes før 1. runde. “De taktiske disposisjonan mine i pausa i kvalikken va helt dær oppe med Bielsa i velmaktsdagan” hører vi det viskes fra benken. Nå viser det seg at det eneste ikke nevøen til Tor Mikkel Wara har tenkt på, er at Grande Finale – UKENs avslutningsfest – gjør ting med kroppen til elleve fotballspillere. Særlig når festen ble avsluttet under to døgn før kampstart. Når vi i tillegg er mer skjelvne enn en pre-skudd Svein fra Petter Uteligger når Lyngbø reduserer til 1-3 med 30 minutter igjen på uret, blir det tøffe tak. Grønntrøyene fra Riksvei 555 – forøvrig en særs undervurdert John Olav-låt – reduserer til 2-3 og med 10 minutter igjen sitter utligningen. Eystein er Dida når Vladimir Smicer pisser inn 3-3. Det var bare så mye gøyere i 2005. Som om ikke det var nok så header Lyngbø inn 4-3 et par minutter før slutt, og vi ryker ut. Ryker gjør også Varas hjemme-hos-reportasje og vi pent konstatere at Jævla Sandviken får Brann i cupen – tjener 1 mill og fortsatt er dra-til-tryner.

Med cupen ute av verden tar vi påskeferie, før det er seriestart mot Frøya. En nyopprykket gjeng med stygge drakter dukker opp på Åstveit. Vara har tatt med seg Hasle, Erling, Offenberg og Hylin på BBL – de to siste stiller dog med både kilometer og pils i begge bein. Bortelaget tar ledelsen tidlig, før vi utligner på straffe ved Myklebust. Resten av kampen er et mørkt kapittel. Vi er mer naive enn Eusebio de Francesco og hans Roma på Anfield og blir regelrett kontret i hjel. 1-6 og bunn av tabellen – takk for maten.

I andre runde skal vi gjenopprette æren borte mot Valestrand. Undertegnede var ikke med, men rapportene melder om klassisk VHFK-spill, kriging og 2-2 på resultattavla.

I tredje runde var det Fyllingsdalen 2 som kom på besøk til Åstveit. Et lag vi har kjempet med i toppen de siste sesongene, men som har blitt noe spisset med færre Andreas Bjordal og flere 17-åringer med proffdrøm og O2-opptak på Tour de France-nivå. Vi har knapt ballen, slipper inn to pissmål og taper kampen. Attpåtil med Studvest på besøk.

Fjerde runde var det Lyngbø away. Revansje for cuptapet var målet, og planen var lagt. Alle intensjoner om finspill og tiki-taka var lagt bort – her skulle det kriges. Undertegnede og Hylin på topp – en herlig throwback til Lars Petter Hansen og Markus Ringberg på topp for FFK i 2002. Det funker også ganske bra, som det gjorde for Knut Thorbjørn Eggens gutter tilbake på tidlig 2000-tall. Vi vinner dueller og skaper et visst trykk på Lyngbø. Det ser ikke pent ut fra noen lag, men er vi helt på høyde. Like før pause får de dog pisset inn en gåll på sin eneste sjanse og vi går til pause med 0-1, men har absolutt troen på at dette kan gå. Andre omgang fortsetter i samme spor. Vi skaper et visst trykk, men når Niko ikke får straffe etter å ha blitt overfalt som Ola Eikanger i Sogndals bakgater, blir det tøft. Det ebber ut i 1-0 og fasiten er fire kamper og ett poeng. En uvanlig situasjon å befinne seg i for de ædle blå.

I femte serierunde var det Os som kom på besøk. Vi møter i kjent stil opp med en draktbag som inneholder 6 par hvite strømper. Det er pinse (?) eller noe drit – butikken er i hvert fall stengt. Hva gjør vi da? Jo, Erlend René er selvsagt på plass på Åstveit, kjører Niko hjem, får hentet fire par sokker, og vipps så har vi akkurat nok til en ellever. Enkelt med Erlend René på laget! Så tilbake til Os. Et lag med et par portugisiske importer, og Terje Søviknes på tribunen, som drøyde seg ned i 4. divisjon i noen dramatiske sluttminutter i 2017.  Kampplanen er nokså lik som mot Lyngbø. Det skal ligges lavt, sparkes langt og generelt ligne mest mulig på Valestrand. De har da alltid klart å ta poeng selv om de er dårligere enn motstanderen. Kampen starter som forventet – Os har masse ball, men vi ligger kontrollert og fint i ramma og slipper til lite. Ti minutter før pause spilles Mads Cato Moldskred (hvordan havnet han i 4.div?) gjennom og setter 1-0, som også er pauseresultatet. I pausen sitter vi nok engang med følelsen at her er det mulig å ta poeng. Og bare minuttet ut i den andre omgangen sitter utligningen. En corner fra Niko havner på bakerste stolpe, der undertegnede setter to strake armer i ryggen på en Os-spiller, og header ballen mot mål. Reprisen viser vel at den aldri var inne, men fordelen med 15 år gamle dommere er at det funker å bli veldig sint, og da har assistentdommer ingen andre løsning enn å vinke for mål. Os går opp i både 2-1 og 3-1 etter slett forsvarsspill fra oss, før vi blåser nytt liv i kampen. Vi vinner en ball på midtbanen, før Offenberg finner Erling med en herlig pasning. Vår trønderske kant er mer bestemt foran mål enn på hvilken søster, og reduserer. De påfølgende minuttene ser vi ut som et ganske godt fotballag og presser tidvis osingene, før de setter inn 4-2 med noen få minutter igjen. På overtid reduserer vi igjen når Myklebust drar av en mann og spiller fri Hylin som på herlig vis ekspederer ballen i mål. Dessverre holder det ikke til poeng, men vi spiller på oss selvtillit.

Den selvtilliten skulle vi ta med oss inn i neste serierunde. Telavåg away. Telavåg ligger på Sotra. Sotra er forbanna svært. Det betyr en gledens kjøretur på smale veier før vi oppdager enda en av Hordalands mange gudsforlatte plasser, hvor de har rasket sammen elleve spillere som er like flinke som oss til å sparke fotball – dét er et tankekors. Uansett, det skal spilles på gress og vi har kjørt en rolig foregående uke med én trening på fredagen, der seks mann husket at det var trening post 17. mai. Det skal likevel ikke by på noen hindringer. Talentet, aka Capitano, leder guttene ut på banen foran 40-50 tilskuere og vi kommer bra i gang. Kampplanen er klar. Vi skal ligge lavt og vente på de lange ballene til Telavåg og deretter vinne dueller og andreballer. Den skroter vi etter fem minutter, ettersom ballbesittende fotball har endelig har ankommet ytterste havgap på Sotra, bare ti år etter Guardiola og Barcelona satt i gang showet. Problemet til Telavåg er at det ikke var noen Busquets, Xavi og Iniesta på midtbanen. Snarere tvert i mot (les: Chris René). Det betød NM i gunstige ballbrudd fra Bankson og Offenberg, og ditto NM i middels valg med ballen på påfølgende kontring i første omgang. Like før pause skal det likevel lykkes. Erling slår en corner fra venstre og undertegnede får gå opp i feltet og heade inn 1-0. Kjører deretter flikk-flakk feiring foran de fremmøtte etter cornerscoring – ydmykt og fint. Vi går endelig til pause med ledelse i en fotballkamp – det har vi vel knapt gjort siden Trio away siste serierunde i 2017. Da tapte vi 2-5. Troen var i hvert fall tilbake. Etter pause bytter Telavåg ut Chris René – svak coaching – som gjør at laget plutselig hever seg. Gultrøyene ypper seg litt og får et par sjanser, men Ola har god kontroll bakerst og når Bankson pisser inn en retur med 7-8 minutter igjen på klokka, så ser det ut som dette skal gå veien. Strilene fra Telavåg synes åpenbart ikke det er gøy å tape mot gutter med hårbånd, og fem minutter før slutt går den klassiske rullegardinen ned for en av testoguttene som regelrett overfaller Talentet. Handlingen belønnes med rødt kort, skriking på dommer og våre spillere fra 40 år gamle menn på tribunen, og amper stemning. En amper stemning som er jæla fin når du endelig leder 2-0. Myklebust kødder rundt, drar noen finter, melder i senk midtstopperen som varmet opp i den ydmyke “Lift Heavy Shit”-tskjorten sin, og ser ut som en million. Vi rir av stormen og dermed har vi endelig tatt våre tre første poeng for sesongen. DEILIG.

Stjerner:
Utgår i denne omgang

Reklamer