NHH-FK – Norheimsund 2-1

29. juni 2014

31. mai 2014, kl 15:00.

Norges Handelshøgskole Menn Senior A – Norheimsund 2-1 (1-1)

NHH (4-2-3-1): Runar Wiksnes – Jørgen Vara Skogsholt (Fridrik fra 77.), Jonas Larsen, Ole Jakob Skagestad, Andreas Møll Frengstad – Peer Bjerkvig Lea (kaptein) (BB), Kristan Kaldhol Moldvær – Henrik Thoresen, Guillaume «Brilliant» Billant, Andreas Øverland – Håkon Evensen 

Runar Wiksnes

Jørgen Vara – Jonas Larsen – OJ Skagestad – Andreas Møll F.

Peer Bjerkvig Lea (c) – Kristian Moldvær

Henrik Thoresen – Guillaume «Brilliant» Billant – Andreas Øverland

Stefan Christensson

 

Etter fem fine år på NHH-FK, takket Haugesunds store sønnesønn av med en mønsterkamp av de sjeldne. Lea fikk æren av å kombinere lykketallet 13 med å være kaptein, en selvfølgelighet når en slik storhet bytter fotballsko med dressko og treer [sic!] inn i yrkeslivet. Det skulle vise seg å prege kampbildet mer enn noen kunne ane på forhånd.

Lea, som kanskje er mest kjent for å ha løpt fra en brennende bil da han var hjemme på sommerferie (http://www.h-avis.no/nyheter/lop-fra-brennende-bil-1.6389714), inntok sin sedvanlige rolle på CDM. I sin siste kamp for de ædle blaa virket han, allerede fra start, bestemt på å vise hvorfor han har fortjent en plass på laget. Til og med været favoriserte vår evig solbrune venn denne maidagen. Det hindret likevel ikke Norheimsund i å gi oss en på trynet allerede etter kvarteret. Bortelaget satset steinhardt på kontringsballer bak vår kjepphøye backfirer, og den enslige spissens avslutning gikk via beinet til OJ og i en utagbar bue over keeper. Vel, vel.

Til tross for den uventede brottsjøen klarte kaptein Lea å holde skuta på rett kjøl. Han løp rundt midtsirkelen og flyttet ball slik at selv Pirlo ville forsynt seg med et ekstra glass Prosecco. Med sine sedvanlige kamprop («Kom igjen nå, guttar!» og «Faen, dommar!» er oftest brukt), motiverte han med- og motspillere til å gi det lille ekstra. Norheimsunds trener, som i ettertid viste seg å være politi, brukte også snakketøyet flittig. Av respekt for myndighetene skal ingenting av det som ble sagt gjengis direkte her. Fotball er oppildnende aktivitet, og den mannen har temparement, må vite.

Etter en drøy halvitme var Peer ferdig med å kaste sine perler (les: pasninger) for svin. Han tok ballen i egne føtter, flyttet kula ut av midtsirkelen og inn på motstanders banehalvdel. Med målet i blikket begynte beina å klø, og fyrte av en rakett med høyreslegga. Så mye kraft i beina har ikke Peer hatt siden bilen tok fyr i Tysvær. Til Haugesunds Avis sa han den gang: – Jeg merket først at det begynte å ryke. Cirka 100 meter foran meg så jeg [målet] og siktet meg inn på [det].

Ballen suser i mål via krysstanga, og selv sandfotballandslagets målvakt måtte bite i gresset. Peer scoret. I avslutningskampen. Som kaptein. På langskudd. Via stolpen. Og mannen er Liverpoolsupporter. Det kunne ikke blitt skrevet et bedre manus.

Norheimsunds trener lot seg ikke begeistre. Som fariseerne stilte han seg mistroisk til underet som nettopp hadde funnet sted, og lot alle guddommer få høre hans vrede. Det hele holdt på å eskalere ut av proporsjoner. Til Haugesunds Avis sa målscoreren selv: – En politimann var raskt på stedet. (…) turte ikke nærme seg på grunn av eksplosjonsfare. Jeg la på sprang og kom meg bort, sier Lea.

Vi andre fulgte etter, og gikk til pause med 1-1. Vel vitende om at med en slik kaptein var det umulig å tape.

Etter hvilen fortsatte kampen som før. Strandfotballkeeperen slo sinnsykt lange utspark, og spissene til Norheimsund forsøkte å slåss disse ballene i mål. Da FKs kompetente målvakt/kampreferent viste seg umulig å overliste, ble vold løsningen. Det blir imidliertid ikke mål av å sparke keeper i solar plexus.

Det blir det derimot av å gi ballen til Stefan! Fyren tok, som Neymar, hele laget på skuldrene og bar det i mål med en herlig pinne etter timen. 2-1 smaker ekstra godt når det sitter langt inne, og vi kom oss velberget i havn til tross for Norheimsunds kamikazeangrep.

 

NHH-FK – Norheimsund 2-1 (1-1)

4. divisjon avdeling 2, Festning Åstveit
Tilskuere: Ingen
Dommer: Enig med oss
Målsjanser: Husker ikke
Offsides: Sikkert
Gule kort: Møll fikk som fortjent
Røde kort: Ingen. Fair kamp
Målscorere: Norheimsund (15.), Peer Bjerkvig Lea (32.), Stefan Christensson (57.)

Stjerner:
*** Peer Bjerkvig Lea: Captain Fantastic spilte som Gerrard i glansdagene. Høyt elsket, dypt savnet. Og for et mål!
** Guillaume: Mannen som misset VM-uttaket til «les bleues» med et nødskrik viste alle på Åstveit hva de går glipp av denne sommeren.
* Runar Wiksnes: Gjør noen ålreite redninger i andre omgang som sikrer poeng. Er fortsatt merket etter judosparket – én måned etter(!).

 Øyeblikket 1: Gjermund var lei av Norheimsunds usmakelige trener allerede etter 10 minutter. Først da Peer scora, holdt fyren kjeft. Da han begynte å gaule igjen etter noen få minutter, motiverer Gjermund sine gutter: «Få en pinne til ‘a, gutter! Så holder’n kjeft i noen minutter til!»

Øyeblikket 2: Etter kampslutt – og «på toppen i år» – åpnes Peers kasse med avskjedspils. Vi tar med oss bayeren ut for å se andrelaget vårt spille 5. div kamp på en ellers folketom idrettspark, og setter oss til på en benk i baris. Livet smiler i to minutter før gneldrebikkja kommer ut av gjestenes garderobe. Fyren er minst like bitter som han var under kampen, men nå viser det seg at han jobber i politiet. Hvis vi ikke slutter å kose oss, skal han bøtelegge hele gjengen. Vi drikker opp i garderoben, mens han insisterer på å få det i kamprapporten. Fin fyr.

Reklamer

Brann 3 – NHH-FK 5-3

15. juni 2014

Runar

Jørgen (Tveit) – OJ – Klette – Møll

Wigdahl – Jonas (Moldvær)

Thoresen – Stefan – Øverland

Evensen

Å spille fotballkamp mot 16-åringer i 4. divisjon burde være grei skuring for en haug ex-ambisiøse, semiprofesjonelle fotballspillere i sin beste alder. Derfor, som et ledd i grasrotprogrammet «NHH-FK gir tilbake til lokalsamfunnet», hadde Hordaland Fotballkrets bedt de lovende økonomistudentene om å trille ball med SK Branns skole- og fritidsordning (Brann 3). Treneren til sistnevnte ville svært gjerne hente ut det pedagogiske utbyttet av «å stenge korridorer» mot tiki-taka-spesialister som kombinerer korte pasninger med rå fysikk. Bayern München. Vi takket motvillig ja til forespørselen.

Rikard Norlings aller yngste disipler varmet godt opp utenfor tempelet på Kronstad. Stolte foreldre sto med blanke øyne mens de fremtidige fotballkjendisene tøyde sine unge, strekkfrie og smidige muskler på en egen bane. Vi måtte derimot pent dele ballbinge med et kvinnelig bedriftslag. Ålreit det. Det er tross alt forskjell på folk. 

Forskjellene i oppvarming gjorde seg – ikke uventet – gjeldende umiddelbart. Branngutta kom ut i et vemmelig løpsvillig tempo, og sto attpåtil så arrogant høyt i presset at det måtte resultere i enten mål eller slagsmål før fem minutter var gått. Slik gikk det også. Drittungen rappet sukkertøyet fra en av våre midtstoppere, kranglet seg alene mot keeper, gikk rundt, og inn i det gapende målet. Mødrene gråt av stolthet.

Først nå kunne kampen starte på ordentlig. Det lugget litt, men vi rakk å skape noen halvsjanser før de rødkledde stormet i angrep på nytt. Denne gangen uten å stjele ballen fra våre bakerste, men like fullt resulterte det i scoring. «Innsiden av foten, innsiden av hodet», messet treneren. Poden hørte etter, og la læret utagbart i det lengste hjørnet. 2-0 før vannflaskene var drukket av.

Vi knakk noen koder etter Branns andre mål. Vi kunne ikke bare gi tilbake, vi måtte ta litt også. Så da tok vi midtbanen. Og med økt kontroll på midten var det duket for FK-dominans. Hvis vi ser bort fra at Brann kom alene med keeper igjen (denne gangen uten scoring), var det oss det handlet om resten av omgangen. For etter press kommer corner, og etter corner kommer mål. I hvert fall når NHH-FK spiller fotball. Henrik Thoresen var eksekutør, og la den like gjerne i nota selv. Kontakt før pause er alltid viktig, og nå skulle vi reise kjerringa i andre!

Det tar litt tid å få i gang gamle kropper. 30 minutter oppvarming, 45 minutter med fotballkamp og 15 minutter med pause var det vi trengte for å være med på notene. Vårt offensive orkester var derimot toneangivende fra første fløyteblås i andre halvdel: Henrik spilte førstefiolin, Wigdahl var dirigent og Evensen spilte solotrompet. Utligningen kom som en drøm, og solisten pirket like gjerne ballen i nota igjen. Det svingte i blåe toner på Nymark kunstgress, og vi førte kampen for første gang.

Men det var Barnas Dag på Kronstad. Norling-jügend ga aldri opp, og da en teknisk begavet virtuos rundet OJ langs krittet før han slo dødens pasning, via foten til Møll, og inn ved stolperota, da kunne vi ane konturene av et forhåndsskrevet manus. Et manus der Brann 3 tok alle poengene. 

Små barn er gjerne pinlig opptatt av likhet. Det skal være like mye saft i alle glassene, like mye godteri i alle posene etc. Like mange mål til hvert av lagene gjorde også fotballen litt gøyere for de minste, og plutselig etablerte Brann et press vi ikke hadde sett siden første omgang. Vi er kjent for å være både trygge og sterke i forsvar, men når motspillerne veier 20 kg mindre – og barneombudet i Hordaland åpenbart har fått bestemme dommer – blåses straffe mot gode taklinger bare fordi de smeller litt; Klettes klokkerene klassetakling sendte ballen susende mot sidelinjen, men guttungen skulle likevel få sparke uforstyrret fra krittet. De scoret på returen, helt etter manus.

Med 20 minutter igjen på klokka gikk vi Gun Ho til verks. Alle mann i angrep. Ingenting å tape. Vi var i nærheten også, med stolpetreff og greier, men det var som sagt Barnas Dag på Kronstad. Like før slutt klarerte Brann for ørtende gang, og deres utrettelige løpespiss hang i drakta til OJ som skulle spille ballen hjem til keeper. Det er ikke lett å vekte pasninger når drakta veier 60 kg ekstra, og tilbakespillet ble i stedet gjennombruddspasning til draktsynderen. Jævelen var ikke verre enn at han rundet en målvakt på halvdistanse og punkterte kampen. Burde vært frispark, men dommeren så ikke mer enn han så, barn er bra og Brann var best. 

De skal få det tøft til høsten, disse Branngutta. Da skal noen av dem begynne på ungdomskolen, og vi skal ta imot dem hjemme på Fortet.

Brann 3 – NHH-FK 5-3 (2-1)
4. divisjon avdeling 2, Nymark Kunstgress
Tilskuere: 11 par foreldre, et knippe talentspeidere og noen forbipasserende
Dommer: Utsending fra barneombudet.
Målsjanser: 8-8
Cornere: Vi hadde mange
Gule kort: Evensen, Wigdahl, Klette
Målscorere: 1-0 Branngutt (4.), 2-0 Branngutt (23.), 2-1 Thoresen (32.), 2-2 Evensen (47.), 2-3 Evensen (50.), 3-3 Møll (selvmål) (59.), 4-3 Branngutt (70.), 5-3 Branngutt (90.)

Stjerner:
*** Anders Wigdahl – Kondisjon som en 19-åring, teknikken til en 30-åring, temperamentet til en 15-åring. Burde vært utvist.
** Håkon Evensen – To mål og gult kort – et ekte Håkon Evensen-hat-trick.
* Andreas Øverland – Stakkars høyrebacken til Brann. Han fikk kjørt seg, han.

Øyeblikket: Håkon Evensen finner seg ikke i at vi må dele oppvarmingsbane med et bedriftslag (som attpåtil er damer!). Han argumenterer, diskuterer, lurer og lokker, men må til slutt gi tapt mot kvinnelist og moderlig bestemthet. Revansjerte seg på banen.